En Romjuls historie
21 December 2015 by Gerrit de Heus
Plassert i Historie
Julen 1978:
Julaften var vel overstått og vi var en søskenflokk på 5 som var fornøyd med både mat og presanger. Gubben som kjørte for Sties hadde klart og kommet hjem til Jul. Lille Julaften kom han inn døra så alle var samlet på Julekvelden.
I Romjulen var det slutt på Julefreden og han far skulle ut på tur igjen. Tyskland, Hamburg denne gang, noe som var regnet som en kort tur, som skulle kjøres og gjennomføres i Romjulen. Tom ned for å laste bananer.
Gleden og overraskelsen var stor da vi ble fortalt at alle skulle være med. Danmark ned og Jare hjem. Hele røkla på tur. Vel, nesten da.
Storesøster ble igjen hos mormor med familiens hund, en liten sort Chow-chow.
Se for deg dette: 2 voksne og 4 barn som utgjorde 2 jenter på 9 og 13 år og 2 gutter på 11 og 15 år. Totalt var vi 6 personer. Alle vi inn i hytten til en Scania 111 med køyeseng.
Vel, vi så ingen problemer og det var i utgangspunktet ingen heller. Av gårde vi dro, full bil, over Svinesund, E6 videre til Göteborg. Stena Line over til Frederikshavn hvor vi var klare til å kjøre videre mot Tyskland. Starten på Danmark var alt som det skulle. Litt snøvær som bidro til mer julestemning var jo ikke noe å bekymre seg for. Litt økende vind ga heller ingen bekymring på vei ut fra Frederikshavn.
Det skulle snart vise seg verre, for samtidig som vi startet hjemmefra så begynte det å danne seg et kraftig lavtrykk lengre syd, et uvær av de sjeldne var på veg. Noe vi var lykkelige uvitende om på vår ferd sydover.
Som barn så opplevde vi dette ikke så dramatisk til å begynne med, men jeg vil tro at gubben og mamma var mer bekymret enn hva de viste oss, for snøværet og vinden økte bare i takt med hver kilometer vi kom sørover.
Danmark var snart helt hvit av snø. Utfordringene langs veien begynte snart å melde seg. Fokksnø flere plasser som måtte forseres med tom bil som rambukk. Som gubben fortalte: ei boble som var gjemt i fokksnøen var faretruende nær da bilen brøytet seg vei i gjennom snøen og den kom til syne.
Jo lengere vi kom sydover så begynte problemene for alvor å dukke opp langs veien. Vi var nå kommet oss til firefelten syd for Veile. Uværet hadde på dette tidspunktet lammet store deler veinettet så både personbiler og lastebiler stod værfast langs veiene.
Utfordringene sto nå i kø. Gubben måtte ut av lastebilen flere ganger på turen for å flytte andre biler som blokkerte veien, kun pga sjåførenes manglende erfaring på snøføre.
Det ryktes nå om unntakstilstander i Danmark og Tyskland.
Vi fulgte spent med på den informasjonen vi fikk gjennom radioen, for på dette tidspunktet var det rapportert om helt stengte veier og flere dødsfall, så redselen for å stå værfast langs veien begynte nok nå for alvor. To voksne, fire barn i en trang lastebilhytte. Lite diesel og mat, og været bare økte på. Historisk stort snøfall. Nå begynte også vi barna å bli bekymret for hvordan dette skulle ende.
Vel, en norsk boggibil på danske vinterveier var nok et bedre utgangspunkt en mange andre på veiene, og med en sjåfør som hadde vært ute ei vinternatt før, så klarte vi og komme oss til Padborg, der ventet Transitgården, en liten oase i dette infernoet. Diesel på stasjonen, mat og drikke på kafeen. Transitgården var nyåpnet tidligere i 1978 så for alle oss, utenom gubben, så var dette en helt ny plass. Den gang et kjempeanlegg med flotte lokaler.
En episode huskes spesielt godt på innkjøringen til Transitgården: En Bedford som blokkerte veien, full stopp begge veier, bare sto der med hjulspinn. Gubben ut og bort til Bedforden, der satt det en som på noe uforståelig prøvde å forklare at han ikke kom lenger. Gubben var ikke helt enig så han jaget denne ut fra bilen, sammen med han kom det ut 4 stk til fra ei lita hytte. Gubben inn og vugger bilen to ganger frem og tilbake før han kjører Bedforden frem og bort.
Vi som så dette var stolte av han far, og sjåføren i den andre bilen trodde ikke helt det han så. Veien var ryddet nok en gang.
Gubben var heldig og fant en ledig p-plass bare noen meter fra stasjonen og kafeen, noe som måtte kalles flaks siden hele området nå snart var fylt med parkerte og værfaste vogntog. Der fikk han koblet fra hengeren, kom seg bort til stasjonen og fylte opp dieseltanken.
Det var nå umulig å fortsette turen videre til Tyskland siden alle veier i Nord Tyskland og Danmark var å anse som stengt pga ekstremvær, så hele Padborg var nå fylt opp med værfaste biler og mennesker fra mange forskjellige nasjonaliteter. Vi traff også noen flere norske sjåfører, men navn er glemt. Det var bl.a. et par fra Langtransport, og en med Ford Transcontinental.
Kjøreturen videre var nå innstilt på ubestemt tid i påvente på bedre vær.
Vi derimot, vi er klar for en minnerik Nyttårshelg full med inntrykk og opplevelser.
Transitgården, Padborg Danmark.
Det er vel litt sånn med en langtransportsjåfør og følget at der bilen blir parkert, det er hjemmet ditt for en stund, så vi fant oss fort til rette i dette infernoet. Transitgården var nå vårt hjem. De voksne fant et bord med kollegaer inne på kafeen, der jeg vil tro det var mer enn nok å prate om. Vi unger, ja vi fant nye lekekamerater og utforsket hele Transitgården og deler av Padborg den tiden vi var der.
Det verste snøværet ga seg neste dag, og Nyttårsaften kom med klarvær, men kjøreforbudet i Tyskland hindret utreise så resten av 1978 og 1. Nyttårsdag inn i 1979 tilbrakte vi på Transitgården.
Under denne tiden var det mange mennesker som trengte både drikke og mat. Siden alt dette ikke på noen som helst måte var ventet ble det bare et tids spørsmål føre hele anlegget gikk tom for forsyninger og lille nyttårsaften var det tomt. Når sjåførene ringte hjem og forklarte situasjonen så kom tillatelser kom på løpende bånd. Var det noe i lasten situasjonen trengte av mat og drikke, eller drivstoff så var det lov å bryte plomber og forsyne seg fra lasten. Det var mange tonn med mat å drikke i de forskjellige bilene som sto værfast skal du vite, så dette ble en Nyttårsfeiring som ikke manglet noe når det gjaldt mat og drikke. Mamma og Pappa feiret Bryllupsdagen på nyttårsaften så gaven fra kafeen var gratis feiring den kvelden.
Her skal det også gis ros til de ansatte på Transitgården som var på jobb i denne perioden. Det ryktes om at enkeltpersoner i kafeen jobbet til de besvimte av utmattelse.
I gangen til kafeen var det montert et myntapparat og det ble flittig brukt til å ringe kontorer, speditører og hjem til familie. Denne telefonen kunne også de hjemme ringe inn til, men de voksne viste jo ikke når denne telefonen kom eller om den kom i det hele tatt, så vi ble litt selvutnevnte telefon-vakter. Telefonen ringte og en av oss tok den. De som ringte prøvde så godt de kunne forklare hvem de skulle ha tak i og vi prøvde etter beste evne å forstå. Stotrende Engelsk var det nok i begge ender, men viljen var stor. Vi gikk så inn i kafeen for å finne personen som stemmen i telefonen spurte etter. Det var ikke alltid lett for det var en overfylt kafe, med surrende stemmer fra mange forskjellige nasjonaliteter, så det kunne være en stor utfordring. Til vår fordel så viste alle at når vi kom litt ivrige, så var vi på jakt etter en telefonmottaker, da spisset de gjerne øret litt ekstra når vi kom inn i håp om at de selv fikk en telefon hjemmefra. Vi ropte ut et navn og de voksne brakte det videre ut i lokalet og som oftest fikk mottakeren beskjed. Dette bidro også til at vi alle ble litt bedre kjent og vi følte litt tilhørighet til værandre denne spesielle Nyttårshelgen.
Inne på kafeen sto det også en Enarmet banditt. Den var det mange som brukte for å slå i hjel litt tid. Jeg husker ikke nå om det kunne brukes dansk mynt til innkast, men premien ble utbetalt kun i spillemynt. Jeg var så heldig å trekke 3XBAR og dette innkasserte en gevinst på flere hundre spillemynt. En mynt hadde en verdi på 25 øre tror jeg, så for meg var dette mye penger, men når jeg skulle veksle de inn til gangbar mynt i kafe-disken fikk jeg av uviss grunn ikke det. Da sto jeg der da, med lommene fulle av spillemynt. Jeg hadde jo ikke ro i kroppen til å spille opp alt sammen, så det var da jeg ble kjent med sjåføren til Bedforden som gubben hadde flyttet tidligere. Han var jo en ivrig spiller viste det seg. Nå hadde jeg noe han kunne få brukt for, spillemynt. Og siden jeg er en av de som begynte å røyke i altfor tidlig alder, så hadde han også noe jeg ville ha, nemlig røyk. Han brydde seg ikke om min helse og jeg hadde aldri hørt om spillegalskap så da var saken grei. Jeg fikk røyk og han fikk tilfredsstilt spilletrangen.
I disse dagene dette her sto på så var også bensinstasjonen en liten oase. Dette var det nærmeste vi kom en butikk, med brus og godteri, rekvisitter og blader, så for oss så var dette nesten et supermarked. Borte i ene hjørne var det også en liten sittegruppe som man kunne benytte. Nå var det åpnet for at lesestoff som sto i hyllene der var fritt til å lese inne på stasjonen og gjerne i denne sittegruppen, noe blant annet min bror og jeg flittig benyttet oss av. Det var visst mange som dro på smilebåndet er vi blitt fortalt av to lyslugger sittende dypt konsentrert med store våte øyne i møte med den danske synden i form av blader som ikke var helt dagligdags hjemme.
Turen videre.
Kl 2200 1. Nyttårsdag åpnet grensen inn til Tyskland. Dette var før autobane grensen så turen gikk via Kruså. Tollpapirer ble behandlet på dagen og timene før, så kl 2200 var vi klar for den store sleppen. Endelig. Selv om vi ikke led noen nød disse dagene så var vi helt klare for turen videre. Siden det ikke var noe kjøreforbud i Danmark så var det et stort tilsig av vogntog som brukte 1.nyttårsdag til å komme seg til grensen så hele Padborg og områdene rundt kokte i et mylder av mennesker og biler i de timene før avreise. Alle med retning Tyskland/Europa. Det er vel ingen som vet det eksakte tallet på antall biler som utgjorde denne konvoien av vogntog som startet i denne vinternatta,
men det var flere hundre i en sammenhengende rekke. 350-400 vogntog var det sagt og det tror jeg på. Om noe skal kalles for en spesiell opplevelse så må det være denne. Flere helikoptre i lufta, masse mennesker ute i vinternatta for og bivånet det synet det var. Bare å lukke øynene og se bildet. Så langt du kunne se foran deg var det røde baklys fra vogntog og i speilene var det en like lang rekke med frontlys til bilene som fulgte på. Et tusentalls markeringslys var også med å lyse opp en bekmørk natt. En levende konvoi på veg sydover i natten med Europa som destinasjon. En konvoi som vi fikk være en del av i noen timer og mil til vi svingte av i Hamburg.
Neste morgen var det å laste bananer. Sjaue inn kasse på kasse til det var fullt. Ingen paller her, så dette var både tidkrevende og en fysisk tung jobb.
Problemet nå var at det var litt for langt opp til Kiel og vi er litt for sent ute til å rekke ferga. På vegen oppover etter at vi hadde kommet ut på autobahn stoppet gubben innom et tankstelle for og ringe til kontoret og gi beskjed om situasjonen. Stemningen hadde nok dalt litt inne i bilen nå, for vi var forberedt på å kjøre Danmark hjem på dette tidspunktet og det var det ingen som følte for da. Fra kontoret får han beskjed om å kjøre uten stans til Kiel, så skulle de ringe fra kontoret for å prøve å holde igjen ferga litt. Gubben kjørte det reimer og tøy holdt, så det var med stor spenning vi kjørte inn i Kiel og ned til kaia.
Veien langs kaia i Kiel har vel aldri vært lengere. Lykken var stor når vi kunne kjøre inn på fergekaia og båten lå fortsatt fortøyd.
Raskere tollbehandling har sjelden blitt gjort fikk vi inntrykk av og gleden var stor når vi kunne kjøre inn på ferga. Trossene gikk i det øyeblikket vi kjørte om bord. Det var de vanlige rutinene på båten, som å finne lugaren våres, ta en dusj før vi gikk opp til matsalen. En helt normal fergetur.
Om bord på Jareline så var det også kinoforestilling, noe vi alltid benyttet oss av. Denne gangen var det for oss en ny film, så det var her vi så den for første gang, Convoy!! Med de tidligere dagers hendelser så var det nok nettopp denne filmen vi følte oss helt hjemme i.
Dagen derpå var det frokost og ilandkjøringen som startet dagen. Tollbehandling med kilometerstempling før vi igjen kunne kjøre videre.
Ikke lenge etter at vi har kjørt av båten så var vi kommet frem til losseplassen i Oslo. Vi hadde begynt å forberede oss på den siste etappen hjem til Halden etter, en uforglemmelig romjulstur, da gubben kommer inn i bilen.
Det var kommet et spørsmål fra kontoret på Lysaker: Samme ferge ut, laste bananer i Hamburg for å kjøre Danmark, Frederikshavn-Gøteborg og Svinesund hjem? Selvsagt ble vi med. Alle seks, ut på tur.
Tom V Eriksen
Michael Petersen on 22 December 2015 4:38 pm
Takk for den fantastiske historien Tom, det må ha vært en stor oplevelse
Bjørn K. on 28 December 2015 10:38 pm
Takk for at du delte denne litt uvanlige men underholdende historia.