Bil på bane er ikke noe nytt

5 July 2010 by Gerrit de Heus  
Plassert i Historie

”Kanskje kan
man unngå å møte trailere og store lastebiler på norske veier i framtida”.

NSB
vil iallfall gjøre sitt til dette. Etter en tids prøvedrift setter man nå inn
spesialvogn for transport av trailere på de lengste jernbanestrekningene som
Oslo-Trondheim-Bodø, Stavanger-Oslo.


denne måten kan transportfirmaene unngå slitasje på bilparken.

Man
får også en dør-til-dør-transport uten omlastinger.

Denne
spesialvogna er delt i to seksjoner, hver på 13 meter. Den kan ta to
semitrailere eller en lastebil med tilhenger med en vekt på 42
tonn.

Bildet
av riggen på jerbanevognen er påskrevet 17.11.-62, men det riktige året skal
være 1964 . . .

Det var Sties Termo-Transport, nå Nor-Cargo Thermo, som
startet opp med dette samarbeidet med NSB. Vi var som vanlig først med å utvikle
nye produkter.

På dette bildet ser vi Tor Lundgrenn (med ryggen til)
ferdig med å laste på riggen sin på den første ”Piggy Back” turen med NSB til
Trondheim.

Men det ble med Oslo-Trondheim denne gangen. Og det
varte tre-fire år.

Bildet som ses ovenfor er fra den første turen med bil
på bane mellom Oslo og Trondheim.

Sjåføren, Tor Lundgrenn, reiste i sovevogn med
passasjertoget, mens bilen ble koblet på godstoget. En gang ville Tor  heller prøve å være ombord i bilen mens
den var med godstoget. Men det gjorde han bare en gang, det ristet verre enn på
veien, og var praktisk talt umulig å sove . . ..

Det var ingen enkel sak å få bilen plassert riktig på
vogna. Man måtte rygge ombord på vognene som var 26 m lange til sammen. Det var
bare vognbredden å styre på samtidig som man måtte opp og ned av hjulbrønner. Og
jernbanevogna var jo ikke stort bredere enn bilen.

Bilen måtte stå helt rett midt på vogna for ikke å
overskride profilen til jernbanen. Da var det så vidt bilen gikk klar i
tunnelene.

Når tilhengeren var på plass på den bakerste vogna og
hjulene låst,  koblet man fra og
kjørte trekkvogna fram og låste den til den første vogna.

Man kunne velge om man ville kjøre om bord på vogna, men
da måtte man rygge av igjen. Om vinteren var det en fordel å rygge på i
Trondheim. For som regel var jernbanen sent ute, og skulle du ut med Kilfergen
“Harald” kl 13:30 fra Oslo, ble som regel tiden knapp når bilen ikke startet
fordi alt var bunnfrosset.

Vintertid var det en forferdelig jobb med å ta igjen
bilen og starte opp. Bilen hadde jo stått på et tog over fjellet i mange timer i
kuldegrader og snedrev. Og den så ut deretter når den skulle kjøres av
jernbanevogna i Oslo. Det var ikke bare å ”trykke på knappen” for å få motoren
til å gå rundt. Det var en belastning både på kropp og bil.

Noen prøvde også 
å lage egen motorvarmer ved å tenne opp med rødsprit og sagflis under
bunnpanna. Men den fant jeg for risikabel, sier Tor.

”På denne måten kan transportfirmaene unngå slitasje på
bilparken” stod det i avisen. Men det var en ekstrem belastning på bilen både
ved oppstart etter en vintertur over fjellet og ved rygging med fullastet bil om
bord på jernbanevogna. Det er nok ikke sikkert at man sparte så mye
slitasje.

Bilen som er avbildet var antagelig den aller første
frambygde Scania Vabis som kom til Norge.  Det var den  høyeste bilen vi hadde den gangen, og
ble derfor den første bilen som gikk til Trondheim på jernbanen. Man skulle se
om den kom gjenom tunnelene uten problemer.

Tor Lundgrenn fra Kongsvinger,(nå pensjonist i Spania)
var sjåfør  på denne bilen i mange
år. Han var også sjåfør på første turen med jernbanen. Han
forteller:
Jeg lurte meg til å være med i førerhytta på turen. Det
var ikke morsomt, det ristet verre enn på veien. Det ble lite og ingen søvn. Men
det gjorde ikke så mye, vi var vel vant med å holde på i dager og netter  praktisk talt uten å sove, det var jo
ingen ”kjøre og hviletidsbestemmelser” den gangen.  Han var en hard men rettferdig sjef å
arbeide for, Øystein Stie, kommenterer Tor. “Hvis de ikkje tåler det, er det
ikkje nåe vedd de” som han gjerne sa.

Men opplegget med NSB gikk ikke knirkefritt. Det var mye
forsinkelser i forhold til å kjøre landeveien, på tross av at kjøretiden til
Trondheim var 14 timer inkl. to spisepauser den gangen. Det var også et problem
at bilen måtte være plassert på vogna innen kl 16:30. Vi hadde sjelden fått all
lasten innen den tiden.

Senere ble det også sendt semitrailere uten trekkvogn
med toget. Men etter noen år  ble togtransporten avviklet for vår
del.

Ellers var jo denne ”Bulldog”- Scaniaen en ny generasjon
biler. Vognsettet var meget godt beregnet med hensyn til akselavstander og
akseltrykk, og var etter datidens forhold meget komfortabel å kjøre. Med 8 tonn
last på bilen og 12 tonn last på hengeren kom jeg fram overalt i Europa uten
problemer på alt slags føre, fortsetter Tor.

Riggen hadde mange turer gjennom årene for Hegstad i
Trondheim med frossen vill-laks til Paris og ellers Frionorvarer til mottakere
over det meste av Europa.

Vognsettet var akkurat 16 meter langt (lengste tillatt
Oslo – Trondheim de gangen), og det var nøyaktig bredden på bildekket på
gamle ”Kronprins Harald” (som hadde porter inn/ut på skutesida). Det gikk
”fisefint”, sa nå avgåtte Kaptein Halvorsen, den gang styrmann på gamle
”Kronprins Harald”. Dermed kunne vogntoget stå  tversover på bildekket mellom
sideportene. Dette var en stor fordel, sist inn på ferga og først ut.

Alltid først i tollen i Kiel var en fordel. Vi hadde det
bestandig travelt, og kom du tidlig av gårde kunne du kanskje få sove litt mer
før en måtte til med lossing og lasting igjen.

Jan Sunlay,
Tor Lundgrenn.

Comments

2 Comments on "Bil på bane er ikke noe nytt"

  1. Tor Lundgrenn on 28 December 2013 9:46 am 

    Bare å si at det er liv i gamlingen enda. . .

  2. Jon Lundgrenn on 2 April 2016 12:11 pm 

    Jeg er bror til Tor. Jeg kjørte 76`an med 3 akslet slep som ble spesialbygget for Trondheim – Sverige over Storlien. Tok over den etter Magne Olsen og senere Per Belsås. Da dette vogntoget som da var 18 meter skulle kjøre fra Oslo -Trondheim ble som regel Piggy Back vogna brukt pga. lengdebegrensingen i Norge da 16meter. En gang jeg skulle ta vogntoget av vogna i Trondheim januar 1966, måtte jeg måke veg inn i hytta for å få satt meg til rattet. Hytta var fylt med snø i høgde med motorkassa. Det gjøv helt forferdelig med snø rundt og inn i de gistene dørene da vogna hang bakerst på togsettet oppover Gudbrandsdalen og over Hjerkin.Starte motoren gikk først dagen etter, etter at vogna ble slepet inn i jernbanevognhallen i Trondheim. Piggy Back ble ingen suksess.

We would appreciate it if you could leave a message.