Gamle dager av Gerrit de Heus

Gamle dager av Gerrit de Heus

En av utfluktene i det firmaet jeg jobber for gikk til Sverige, og vi var en weekend i Gøteborg. For å komme til Sverige tok vi Stena Line fra Kiel til Gøteborg.

Etter at alle var omord og hadde sjekket ut båtdekkene spaserte jeg til bildekket for å finne ut om det var med noen Stiesbiler. Ingen ting, uflaks. Men, vi skulle jo ta samme ferge tilbake til Kiel, så hvem vet.

På lørdag, når vi skulle returnere til Kiel, kjørte bussen oss til Stena Line fergen. Jeg grep sjansen til å finne ut om jeg ville være så heldig å se noen Stiesbiler på bildekket. Jeg så ingen, men jeg bestemte meg for å spørre en oppsynsmann om det ville komme noen Stiesbiler om bord. Han fortalte at han ikke kunne svare på det, da han bare hadde registreringsnummeret på bilene. Da spurte jeg om jeg kunne få se listen. Ikke noe problem, sa han. Etter at jeg hadde sett igjennom listen fortalte jeg ham at det var to Stiesbiler underveis til fergen. Han så rart på meg, og jeg fortalte ham at jeg kjente registreringsnummeret til alle Stiesbiler

Klokken gikk og snart var den 19:00. Han sa til meg at Stiesbilene var for sent ute. Jeg så ut, og i det fjerne så jeg en s tor spoiler hvor STIES kom til syne i et skarpt lys! De kommer, de kommer sa jeg. Men oppsynsmannen sa at det var tid for å legge fra kai mens han viste meg klokken sin.

Jeg ba han om å kontakte kapteinen og si at sjåførene ville være her hvert minutt. Han så strengt på meg. Båtmo tor en var allerede startet, men han kalte opp kapteinen og spurte om han kunne vente en liten stund. Jeg fortalte at disse guttene hadde kjørt hele ettermiddagen for å rekke båten. Det hjalp, og kapteinen tillot dem å kjøre om bord.

Når jeg sjekket ut hvem som kjørte bilene var det en hyggelig overraskelse at en av sjåførene var Roy Therkelsen. Roy var sjåføren som kjørte og overleverte den s tor e Sties micro modellen.

Men mitt hell var ikke over ennå. Jeg vurderte om jeg skulle spørre kapteinen om jeg kunne gå i land via bildekket før lastebilene kjørte i land, så jeg kunne ta noen bilder…. Jeg tenkte, jeg bare spør han.

Da jeg spurte fortalte han meg at dagen før ble det noen forsinkelser fordi noen skulle ta bilder. Jeg måtte le og fortalte at det nok var meg. Jeg er glad han kunne le like godt av det.

Da jeg fortalte om min hobby fant han det litt vanskelig. Men han ga meg tillatelse på betingelse av at jeg gikk gjennom passkontrollen.

Jeg ble den første som satte foten på land gjennom bilporten I baugen på båten, og jeg fikk tatt mine tungt ønskede bilder!

Min weekend var over!

Gerrit de Heus